I 2009 analyserte SINTEF sjømatens klimaspor. Nå har forskerne gjort en oppdatert livsløpsanalyse av norsk villfisk, oppdrettsfisk, reker og krabbe med tall fra 2017.
Karbonavtrykket inkluderer både direkte og indirekte utslipp av klimagasser i forbindelse med produksjonen. Produktene ble fulgt helt frem til grossisten.
Ifølge analysen gir 1 kilo laksefilet fra oppdrett som blir spist i Paris et utslipp på ca 7,0 CO2-ekvivalenter, en enhet som brukes i klimagassregnskap for å sammenligne utslipp.
Forskerne fremstiller klimasporet fra kjøtt og sjømat relativt til det produktet som har høyest klimaspor; kjøtt fra storfe.
Norsk oppdrettslaks har et utslipp ved levering til slakteanlegg som er 20% av storfe.
I rapporten foreslås det en rekke tiltak for å redusere klimagassutslipp for oppdrett av laks. Det handler om:
- Få mer av laksen som produseres fram til forbruker.
- Endre sammensetning av fôr og bedre fôrutnyttelsen.
- Sikre full bruk av biprodukter i hele distribusjonskjeden.
- Minimere transportbehov og finne alternativer til flytransport.
Økt energieffektivitet og overgang til fornybare energikilder er også identifisert som forbedringsområder. Potensialet for forbedring er stort, hvis utvalgte tiltak gjennomføres så kan utslippene nærmere halveres. Størsteparten av CO2-utslippet knyttet til produksjon av oppdrettslaks er relatert til verdikjeden til fôrproduksjonen.
Analysene er gjort ved hjelp av en livsløpsanalyse (Life Cycle Assessment, LCA). Dette er et verktøy som brukes for å visualisere hvilke påvirkninger forskjellige produkter kan ha på natur og miljø og hvor og hvordan man kan redusere miljøpåvirkningen fra produktene.
I løpet av de siste ti årene har det skjedd en forskyvning i fiskedietten mot et fôr som er om lag 70 prosent plantebasert, en utvikling som ikke nødvendigvis er positiv sett fra et klimaperspektiv, hvis det som erstatter marine råvarer er brasiliansk soya. Endring i sammensetning, av fôret utgjør det største potensialet for å redusere laksens karbonavtrykk
Aktuelt: